I en turnhall i Eskilstuna sitter vi med Jonna Adlerteg, 23. På veggene henger innrammede avisutklipp som lar oss som besøkende få et bilde av suksessen turnerne som trener her har hatt. Det er ett navn spesielt som går igjen i mange av utklippene, og det er Jonnas navn. Til tross for at hun bare er tjuetre år gammel, har hun allerede blitt historisk innen svensk turn. I tillegg til meritter som å ha konkurrert i alt fra EM til OL, satte Jonna Sverige tilbake på VM-kartet når det gjelder en svensk i VM-finale for første gang siden 1958. Men å ha den suksessen Jonna har hatt er ingenting som kommer gratis. I denne artikkelen deler vi tanker og opplevelser med Jonna om forskjellen på å ville bli best og å trene for å bli best.
Det var Jonnas mamma som introduserte henne for turn da hun var tre år. Det var kjærlighet ved første blikk, og en lidenskap ble vekket i Jonna som den dag i dag fortsatt motiverer henne til å fortsette å gjøre det hun elsker.
— Jeg begynte med turn da jeg var tre år. Mammaen min hadde drevet med turn da hun var liten og syntes det var veldig gøy, så hun ville gi meg sjansen til å prøve for å se om jeg også ville synes det var gøy. Så hun startet en turngruppe for barn der jeg begynte å trene. Og så var det kjærlighet ved første blikk, kan man si, forteller Jonna med et smil.
— Det har aldri vært et spørsmål om “skal Jonna drive med turn eller ikke?”, men det har alltid vært en selvfølge. Det har vært noe jeg virkelig har elsket, og jeg har alltid hatt denne lidenskapen for turn, den har virkelig kommet innenfra.
Målbevisst fra start
Jonnas lidenskap ga henne store drømmer. En sjanse til å få konkurrere i OL var noe som lokket henne allerede som åtteåring. Men den drømmen måtte vente noen år mens Jonna bestemte seg for at viljen til å være best ikke var tilstrekkelig.
— Jeg husker da jeg var liten, rundt åtte år, og de kom fra avisen og skulle lage et reportasje om turngruppen min. Så var det noen som spurte “Hva er målet deres med turnen?” Noen sa at de ville til landslaget, noen sa at de ville lære seg en bestemt øvelse, noen ville konkurrere i SM, og jeg sa: “Jeg skal til OL”. Og jeg vet at det var mange som lo av det da. Jeg tror jeg hadde det veldig tidlig at jeg virkelig ville bli best, men det var nok ikke før jeg var rundt tolv år og kom med på landslaget for første gang at jeg virkelig begynte å trene for å bli best. Det er jo forskjell på å ville bli best og å trene for å bli best.
Forskjellen på å ville være best og å faktisk være best ga Jonna 30 timers trening i uken over lang tid. Selv om en normal oppvekst kanskje ikke ble så normal, kan Jonna se tilbake på den tiden og føle seg takknemlig for det hun fikk i stedet for en såkalt normal tenårstid.
— Det ligger veldig mye trening bak alle medaljer og mesterskap. Jeg har jo trent omtrent 30 timer i uken ganske lenge, og jeg ville vel kanskje ikke si at jeg har levd dette “normale livet”, men det har vært mye oppofrelser og sånt. Fremfor alt under skoletiden var det tøft å kombinere skole og trening. Men jeg har alltid visst hva jeg har villet, og jeg har ikke sett det som oppofrelser, men det har virkelig kommet fra meg, og jeg har hatt så gøy og fått oppleve så mye som andre ikke har opplevd. Men jeg ville ikke si at jeg har hatt den “normale tenårsoppveksten” kanskje, forteller Jonna og ler.
Vet hvorfor
Når det kommer til forholdet til trening, er ikke Jonna helt annerledes enn noen som ikke har et flertall medaljer i bagasjen. Jonna forteller at hun, som mange andre, også har dager der det føles tungt å dra på trening, eller at motivasjonen ikke er på topp når en økt ikke går like bra som hun hadde håpet på.
— Jeg har jo fortsatt virkelig denne gløden, driven og at jeg elsker turn. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg kan drive med turn og gjøre dette hver dag. Men selvfølgelig har jo jeg også dager der det føles tyngre å gå hit når man er sliten, eller man føler at det ikke går bra, så er det jo ikke like gøy. Men jeg vet jo alltid hvorfor jeg gjør det, og jeg vet at jeg synes det er verdt det til slutt.
Å nettopp vite hvorfor man gjør noe er et tips som Jonna ofte deler. Hun har egentlig tusen ting hun kunne sagt om hvilket mindset man skal ha for å bli best på noe, men det eneste tipset som egentlig betyr noe, er å vite hvorfor man gjør noe og hva det vil føre til i det lange løp.
— Det er så mye man kan si. Det handler jo for eksempel om prioriteringer og disiplin, men også om å vite hvorfor man gjør alt man gjør. Jeg pleier å snakke om at jeg vet hvorfor jeg gjør hver eneste ting jeg gjør under treningen, om det så er armøvinger eller å løpe, så vet jeg at dette kommer til å føre til dette, og dette gjør jeg for å bli bedre på dette. Ellers kan jeg synes det er vanskelig å finne motivasjonen hvis jeg ikke ser hvorfor jeg gjør dette. Hva kommer det til å føre til? Så det tror jeg kan være et godt tips.
En historisk VM-finale
Å vite nøyaktig hva hver øvelse vil føre til i det lange løp har unektelig tatt Jonna langt i turnkarrieren. Som vi nevnte i begynnelsen, er Jonna den første svenske kvinnelige turneren som har kommet til en VM-finale siden 1958. Det er en historisk hendelse som betyr mye for Jonna, men likevel reflekterer hun ikke så mye over det.
— Når jeg vel var der og først innså at jeg skulle komme til denne finalen, da jeg så den siste poengsummen trille inn og så at jeg var nummer syv og skulle være med i finalen, da kom tårene. Det var veldig stort, men så stiller man bare om seg til en ny konkurranse, så da var det bare å gå inn i boblen og fokusere. Og det blir alltid sånn at når man gjør det selv, så føles det ikke like stort som om noen andre hadde gjort det. Men sånn i etterkant føles det utrolig stort og noe jeg har jobbet veldig mye for, og som jeg har trodd var mulig.
Til tross for at hun har blitt en historisk idrettsutøver allerede som 23-åring, synes Jonna det er godt at vennene hennes fortsatt ser henne som Jonna og ikke som idrettsutøveren. Hun tviler ikke på at de er glade på hennes vegne, men hun tror nok at fremmede og tilskuere på konkurranser synes hun er kulere enn det vennene hennes synes hun er.
— De nærmeste vennene mine bryr seg jo egentlig ikke så mye om sånne ting, men de ser jo meg som vennen sin og ikke som idrettsutøveren, og det er veldig godt. Derimot er de jo veldig glade på mine vegne, for de vet at det betyr veldig mye for meg. Men jeg tror ikke de synes det er så kult på den måten. Derimot er det kanskje mer folk rundt omkring som ikke står meg så nær som synes det er kult, forklarer Jonna og ser litt morød ut.
En kneskade kostet nesten alt
Jonna er kanskje historisk nå, men for bare noen år siden var det tvil om hun ville kunne fortsette med artistisk turn som hun elsker så høyt. En kneskade kostet henne sjansen til å få konkurrere i OL i Rio, som hadde vært det langsiktige målet hennes i veldig lang tid. Den eneste trøsten i at Jonna ble skadet, var at hun oppdaget lidenskapen sin på nytt, og det hjalp henne med å finne veien tilbake igjen.
— Jeg konkurrerte i OL i London, 2012. Og allerede foran det OL-et var den langsiktige målsettingen min OL i Rio. Men ett år før kvalifiseringen til OL i Rio røk korsbåndet i kneet, som er en veldig alvorlig skade. Det tar veldig lang tid å komme tilbake fra. Det tok meg omtrent ett år. Og jeg tror den første konkurransen etter den operasjonen var bare noen uker før OL-kvalifiseringen. Så da var jeg tilbake, men jeg skadet kneet igjen og gikk glipp av OL i Rio, som hadde vært den langsiktige målsettingen min i fem år, så det var veldig tøft.
— Det var også tøft fordi jeg hadde skadet kneet igjen, det var andre gangen, og jeg tenkte “kommer jeg til å kunne fortsette med turn?”. Det var mange som spurte meg om jeg ikke mistet motivasjonen i denne perioden, men jeg følte virkelig tvert imot. Jeg innså i denne tiden da jeg ikke kunne trene at jeg virkelig elsker turn og hvor mye jeg virkelig vil fortsette. Så jeg tror at jeg bare fortsatt har denne lidenskapen. Det fantes fortsatt i meg at jeg virkelig ville, og da gjorde jeg bare alt for å komme tilbake.
Målet er fortsatt OL
Selv om Jonnas tidligere kneskade satte sine spor i karrieren, er hun tilbake nå og velger å rette et positivt fokus fremover. Målet akkurat nå er OL i Tokyo, 2020. Hun har innstillingen om at det er godt å vite at man har flere forsøk foran seg og flere konkurranser foran seg. Målet er alltid å gjøre det bra, men Jonna vet av egen erfaring at noen ganger skjer det ting man ikke kan styre over, og da blir det vanskelig å få til 100 %.
— Den langsiktige målsettingen min akkurat nå er OL i Tokyo, 2020. Så det er jo bare om halvannet år. Men litt mer kortsiktig har jeg en verdenscup om noen uker i Australia, deretter to verdenscuper til og et EM til våren. Og til høsten er det VM igjen.
— Det er så gøy, for i en så lang periode kunne jeg ikke konkurrere når jeg var skadet. Så nå synes jeg det er veldig gøy å kunne si at “nå skal jeg på disse konkurransene og så videre til neste konkurranse.” Det er gøy også fordi man av og til ikke alltid lykkes 100 % i en konkurranse, og da er det godt å vite at man har flere forsøk og flere konkurranser foran seg, forklarer Jonna med glede.
Til tross for sin veldig vellykkede karriere så langt, føler Jonna at hun har mye igjen å gi. Hittil har hun fortsatt ikke følt at det er på tide å legge opp og lene seg tilbake. Hun har vanskelig for å se for seg at suget etter å bli best bare kommer til å ta slutt en dag, og det finnes jo alltid en konkurranse til å vinne.
— Jeg har jo aldri hittil følt at “nå er jeg fornøyd, nå legger vi opp”. Men jeg tror at det er greia med turn også, at selv om man er best, så føler nok de fleste at de kan litt litt bedre. Jeg har ikke den vanskeligste barre-serien i verden, men jeg har jo likevel en veldig vanskelig en, og da har jeg likevel øvelser som jeg føler at denne hadde jeg likevel villet kunne konkurrere på og “dette skulle jeg kunne gjøre enda bedre.” Man føler alltid at man har litt mer å gi.
Vil du se det tilhørende videoreportasjen med Jonna? Det finner du her!